I Leikvolls litterære hule

kommentarer
Christian Kjelstrup i Fiolinanes bokhandel. Foto: David Aasen

Han bare måtte! Derfor åpnet Christian Kjelstrup en bokhandel som holdt åpent i tre hele dager til ende (og netter med) - og som bare solgte bøkene til Jan Roar Leikvoll.  

For et år siden var det portugisiske Fernando Pessoa som fikk æren. Uroens bokhandel ble et fenomen i Oslo. Avisene strømmet til, tv-stasjonene likeså, og han fylte opp Bislett med Pessoa-lesere og ble til slutt belønnet med Gullboken "for beste markedsføringstiltak". 


Jan Roar Leikvoll. (Foto: Mimsy Møller / Samlaget)

 

Sist helg var det Jan Roar Leikvolls tur. Den begavede forfatteren (1974-2014) døde så altfor ung i fjor, og Kjelstrup ble fullstendig bergtatt da han leste bøkene hans:    

  • 2008: Eit vintereventyr, roman. Samlaget. 
  • 2010: Fiolinane, roman. Samlaget. 
  • 2012: Bovara, roman. Samlaget. 
  • 2013: Songfuglen, roman. Samlaget. 
  • 2015: Forkynnaren, roman (redigert av David Aasen på grunnlag av forfatterens uferdige utkast). Samlaget. 

Kjelstrup innså at han ikke hadde noe valg. Han måtte åpne Fiolinanes bokhandel.  

Christian Kjelstrup utenfor Fiolinanes bokhandel med unge Olav Leikvoll, Jan Roar Leikvolls nevø. Foto: Anette Leikvoll

 

- Hvordan gikk helgen i Bergen, Christian?

- Strålende! Jeg savner det allerede: Lokalet mitt, gata (Skostredet), menneskene, Leikvoll-familien som tok imot meg på en veldig fin måte. Jeg er veldig glad i å være redaktør, men det er morsomt å være bokhandler av og til også, og enda mer sosialt.

- Hvor mange bøker solgte du? Hvilke titler var mest populære?

- Jeg hadde med meg 500 bøker, 100 av hver av de fem romanene Leikvoll har skrevet. Alle var like populære. I alt solgte jeg 480 eks. på tre dager, den siste til en svensk dame på nattoget hjem til Oslo. Den andre av de tre salgsdagene gikk ikke salget så bra; Bergen opplevde noe så sjelden som tropevarmen og det var få mennesker i Skostredet. Så jeg ringte den nærmeste naboen min i gata, Sparebanken, og spurte om de ville kjøpe et "klassesett". Det ville de. Jeg regner med å bli kvitt de siste tjue også; har fått flere henvendelser på Facebook. Men, det viktigste for meg er ikke nødvendigvis å selge et høyest mulig antall bøker, selv om det også er hyggelig så klart. Det viktigste er å nå de riktige leserne, skape interesse og kanskje diskusjon, for Leikvoll spesielt og litteratur generelt.

- Kan du trekke frem noen høydepunkter?

- Jeg hadde døgnåpent, sov i bokhandelen. Den første dagen solgte jeg den siste boken kl. 3.15, altså om natten. Kundene etter midnatt var først og fremst tjueåringer på vei hjem fra byen. De kikket inn i lokalet og trodde det var et utested. Da de hørte at jeg ikke serverte alkohol, gikk mange videre, men noen ble. Fire særdeles kule fyrer, i hettegenser og med skateboard, ble sittende kanskje en halvtime og lese Leikvoll i stillhet. Litt fiolinmusikk i bakgrunnen, levende lys. Et vakkert øyeblikk ;-) Det var også flott da elever fra Katten tok seg fri fra skolen for å lese høyt fra Leikvolls bøker, jeg hadde et høyttaleranlegg ut mot gaten. Og så må det være lov å si at Leikvoll-kvelden jeg arrangerte på Litteraturhuset i forbindelse med bokhandelen var et sammenhengende høydepunkt. Helge Jordal leste høyt fra bøkene ? en ære bare at han var der ? og Josefin Winther som avsluttet det hele med en egenkomponert sang ga alt og rørte alle. Tomas Espedal var der og satte Leikvoll inn i norsk samtidslitteraturhistorisk kontekst, og Erlend O. Nødtvedt leste et dikt han hadde skrevet til Leikvoll for anledningen. Det var en spesiell stemning i salen fordi denne kvelden var viet som gikk bort så altfor tidlig, men jeg vil si det var en spesielt fin stemning.

- Erfaringene fra Uroens bokhandel vs Fiolinanens bokhandel?

- Positive! Den største forskjellen er vel at denne gangen hadde jeg bare anledning til å være borte tre dager fra familien, forrige gang holdt jeg på en uke. Men det virker jo som jeg har truffet noe med dette konseptet, og det gir mersmak. Samtidig er altså fritiden begrenset, og jeg ønsker å være kresen. Det er nok ikke utenkelig at jeg popper opp igjen, men da må det være fordi litteraturen jeg promoterer, er noe jeg virkelig brenner for. Når det gjelder Leikvoll, følte jeg nesten at jeg ikke hadde et valg. Bøkene hans gjorde så sterkt inntrykk på meg ? brente seg fast i kropp og sjel ? at jeg rett og slett MÅTTE åpne en pop up-bokhandel, slik at flere kunne oppdage dem.

- Hvordan vil du sammenfatte Leikvolls forfatterskap?

- Dette kunne jeg sagt svært mye om, men helt kort: Det er et helt vanvittig eksistensielt trykk i bøkene, som gjør at du bare må lese videre. Nesten som i en god krim, og med flere spenningselementer, samtidig som dette har veldig lite med krim å gjøre. Samtidig skriver Leikvoll svært poetisk, og det er bare å slå fast: nynorsk er vakrere enn bokmål. Hovedpersonene hans er skrudde, til dels frastøtende, men jeg har ingen problemer med å relatere meg til dem. Han minner om andre, men likner ingen og er unik i norsk samtidslitteratur. Jeg skulle svært gjerne ha møtt ham, men er veldig glad for at jeg fant frem til bøkene hans.

- Noe mer du vil trekke frem? 

- Tror det viktigste jeg har å si akkurat nå kan oppsummeres med disse to ordene: LES LEIKVOLL.

Leikvolls forfatterside hos Samlaget: http://samlaget.no/Forfattarar/L/Jan-Roar-Leikvoll.aspx

 

(Denne saken er også publisert på nettstedet til Den norske Forfatterforening: http://www.forfatterforeningen.no/artikkel/i-leikvolls-litteraere-hule#.VeBcn_btlBc )

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits