Dansen på Stieg Larssons grav

I disse dager lanseres den fjerde romanen i Stieg Larssons Millenium-trilogi. Problemet er bare at Stieg Larsson er død. Han døde i 2004 - og har ikke skrevet et ord i boken. Det er det en helt annen fortfatter som har gjort: David Lagercrantz

Det som ikke dreper oss

"Lisbeth Salander er tilbake", står det på omslaget. Men er hun egentlig det? 

"En blek kopi" skriver VGs bokanmelder Sindre Hovednakk og gir terningkast 3: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/en-blek-kopi/a/23513400/ 

Vi er mange som synes boken er en uverdig dans på Stieg Larssons grav. "Litterær likskjending," sier forfatter Anne Holt. Larssons enke Eva Gabrielsson er rasende på sin avdøde manns vegne. Larssons venner kaller det gravplynding. Allerede i 2013 kalte jeg bokprosjektet en dans på Stieg Larssons grav.

Hvorfor er vi så sinte?

La oss først lytte til dem som forsvarer den nye boken. Forlaget og Larssons far og bror mener at en fjerde bok om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist vil hedre Larssons minne og holde liv i de populære figurene - til glede for leserne. Det er jo ikke nytt at litterære helter får nytt liv - tenk bare på James Bond, Sherlock Holmes og Hardy-guttene.

Er'e så farlig a'? spør noen.

Her er mitt syn:

Stieg Larsson.

 

Stieg Larsson var allerede død da han tok verden med storm. Over 75 000 000 mennesker har gledet seg over Millenium-trilogien: Menn som hater kvinner (2006), Jenta som lekte med ilden (2007) og Luftslottet som sprengtes (2007). Ikke minst ble den tøffe og sårbare Lisbeth Salander - et datageni og en outsider - et ikon for mange. Sammen med forfattere som Henning Mankell og vår egen Jo Nesbø brøytet Stieg Larsson vei for det som internasjonalt kalles nordic noir.

I 2004 - to år før utgivelsen av Menn som hater kvinner - døde Stieg Larsson brått og uventet, bare 50 år gammel.

For noen år siden ba forlaget Nordstedts - med tillatelse fra Stieg Larssons far og bror (som forvalter rettighetene etter Larsson) - forfatteren David Lagercrantz om å skrive den fjerde romanen om Salander og Blomkvist.

David Lagercrantz  

David Lagercrantz. Foto: Caroline Andersson

 

Juridisk har Nordstedts, Larssons etterkommere og Lagercrantz sitt på det tørre. Moralsk og litterært har de det ikke. Et litterært univers tilhører forfatteren.

Harry Hole tilhører Jo Nesbø. Cato Isaksen tilhører Unni Lindell. Konrad Sejer tilhører Karin Fossum. William Wisting tilhører Jørn Lier Horst. Kolbjørn «K2» Kristiansen tilhører Hans Olav Lahlum. Varg Veum tilhører Gunnar Staalesen. Anton Brekke tilhører Jan-Erik Fjell. Wilhelm Thygesen tilhører Jon Michelet. Slik kan jeg fortsette og fortsette. Som forfattere gir vi våre litterære figurer kjøtt og blod.

Selv har jeg brukt mange år og bøker på å skape og forme min romanhelt, den albino arkeologen Bjørn Beltø. Han er min. Hvis jeg faller død om på gaten i morgen, kan ikke Aschehoug og mine etterkommere be en hvilken som helst annen forfatter om å skrive nye bøker om Bjørn og hans arkeologiske gåter. Og hvis Jo Nesbø ramler ned fra en av fjellveggene han elsker å bestige, kan ikke forlaget vårt ringe en annen forfatter og spørre: «Du, kunne du tenke deg å skrive en ny thriller om Harry Hole?»

Det sier seg selv, gjør det ikke?

Men det er akkurat dette Norstedts forlag har gjort - med en juridisk holdbar og moralsk tvilsom tillatelse fra Stieg Larssons far og bror.

Foran seg skyver de andre eksempler fra den kommersielle litteraturhistorien. James Bond. Jason Bourne. Sherlock Holmes. Hardy-guttene. Til dette argumentet har jeg flere innvendinger:

James Bond - fritt vilt? Forfatteren, Ian Flemming, valgte selv å lisensiere bort rettighetene til 007. Her ser vi Pierce Brosnan i rollen. 

 

1) Et ran kan ikke forsvares med at banken tross alt er blitt ranet før. At en forfatter har fått lov av rettighetshaverne til å jobbe videre med en avdød forfatters figurer, gjør det ikke moralsk riktig. I 1936 utga Margaret Mitchell klassikeren Tatt av vinden, som ble belønnet med Pulitzer-prisen året etter. Hun nektet å skrive en oppfølger. Det ga hennes etterkommere, altså rettighetshaverne, blaffen i. I 1991 ga de forfatteren Alexandra Ripley retten til å skrive «oppfølgeren» - i store anførselstegn - Scarlett. Romanen var et makkverk. Anmelderne slaktet den. Hva Margaret Mitchell måtte mene i sitt litterære himmelrike, kan vi bare tenke oss. Noen forfattere har valgt å la andre fortsette deres litterære arv. Det er greit. I andre tilfeller har deres etterlatte tatt dette valget for dem. Det er ikke like greit. 

2) Ian Fleming valgte selv å lisensiere bort James Bond-figuren. Han skapte figuren "James 007 Bond" og solgte konseptet. Han valgte det selv. Han fikk penger for det. Stieg Larsson ble aldri spurt. Tvert imot tror hans enke og venner at han ville ha motsatt seg å la en annen forfatter dikte videre på hans litterære univers. I noen tilfeller - særlig i det superkommersielle sjangermarkedet - har en forfatter gitt sitt forlag og sine etterkommere lov til å videreføre en serie han har skapt. I slike tilfeller er det selvsagt helt i orden. Da har forfatteren - eieren av det litterære universet - gitt sitt godkjentstempel. Personlig synes jeg det er absurd, men det får så være. Poenget er at det må skje i samråd med forfatteren mens han eller hun ennå lever.

Hardy-guttene jager biltyvene av Franklin W. Dixon (Innbundet)

3) Hardy-guttene og tilsvarende serier ble skrevet av "forfatter-fabrikker" der en hovedredaktør satte ut oppdrag til ledige forfattere. Alle signerte med pseudonymet Franklin W. Dixon. Dette er ingen parallell til Stieg Larsson-saken.

4) Arthur Conan Doyle - som skapte Sherlock Holmes - ble født i 1859. Det er klart at opphavsmannens intellektuelle rettigheter svekkes med årene. Vergil har ikke samme rettigheter som André Bjerke (som døde i 1985). I åndsverksloven heter det at en kunstners opphavsrett opphører 70 år etter at han eller hun døde. 

Siden Stieg Larsson og hans samboer gjennom 30 år, Eva Larsson, "bare" var samboere, sto hun ribbet tilbake da Larsson døde. Arv og rettigheter gikk til hans far og bror. Slik er svensk juss. Umoralsk og urettferdig, ja, men slik er jussen.

Men juss og moral er ikke alltid synonymer.

For meg handler dette om en forfatters moralske og intellektuelle rett til å eie sitt litterære univers. Vi vet ikke hva Stieg Larsson tenkte om Salanders fremtid. Nå har David Lagercrantz gitt henne en ny fremtid. Men med hvilken rett? Ikke med Stieg Larssons godkjennelse. Sannsynligvis hadde Larsson helt andre planer for henne. 

Dette handler selvsagt om penger. Forlagene vil påstå at det handler om noe annet. Om respekt for Stieg Larssons minne. Bla bla. Om å glede leserne med nye eventyr i Stieg Larssons ånd. Ja, ja. Du får tro det om du vil. Selv tror jeg det handler om å melke merkevaren "Stieg Larsson" for hva den er verd. Jeg kan formelig høre plingene fra kassaapparatene. For å sukre pillen, doneres deler av overskuddet til den ideelle stiftelsen og magasinet Expo, som Stieg Larsson var med å stifte. Det er selvsagt sympatisk. Men jeg skal love deg at bok-millionene vil strømme inn også i andres lommer enn Expos. Ikke la deg lure! 



Ville det blitt en ny Pippi Langstrømpe-bok hvis jeg i morgen skrev en ny roman om Pippi? Selvsagt ikke. Det ville heller ikke blitt en ny Harry Hole-roman hvis en eller annen forfatter skulle finne på å ta over etter Jo Nesbø og dikte videre på hans litterære univers.

Siden Gyldendal allerede har sikret seg rettighetene til den nye romanen, pønsker de kanskje på lignende muligheter selv? Hva med å be en forfatter videreføre Knut Hamsuns forfatterskap? Ja, hvorfor ikke kombinere Pan med Fifty Shades of Grey? For ikke å snakke om Agnar Mykles verker - kunne Gyldendal kanskje be noen om å skrive nye bøker om Ask Burlefots erotiske eskapader?

Ikke det, nei?

Siden krim tilhører et kommersielt kretsløp, er det visst ikke så farlig. Da slår åpenbart ikke de etiske ryggmargsrefleksene inn. Nei, siden det «bare er krim», er det greit. Samme hva Stieg Larsson måtte mene.

Når jeg dør, så går Bjørn Beltø i graven med meg. Han kan leve videre mellom permene på bøkene som allerede er utgitt. Slik Lisbeth Salander fortjente å gå i graven med sin skaper: Stieg Larsson.

Jeg kan på sett og vis forstå at Stieg Larssons lesere gleder seg over et nytt møte med Lisbeth Salander & Co. Men husk: Det er ikke Stieg Larssons Salander vi møter, men en som låner hennes navn og karaktertrekk. 

Hvis du selv var forfatter, og brukte år på å forme dine hovedpersoner i ditt bilde, kan du kanskje forstå hvorfor vi forfattere blir så oppbrakte over misbruket av Stieg Larsson.

Her kan du lese noen andre vurderinger:

David Lagercrantz (den nye Milennium-forfatteren):
http://www.nrk.no/kultur/bok/_-jeg-har-vaert-besatt-av-lisbeth-salander-1.12518593

Ingvar Ambjørnsen:
http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/08/14/eventyret-om-bolgen-av-gull-2/

Yngve Kvistad (VG-kommentator):
http://www.vg.no/nyheter/meninger/litteratur/gravroeverhistorier/a/23513098/

Stieg Larssons venner:
http://www.aftenposten.no/kultur/Stieg-Larssons-venner---Dette-er-gravplyndring-8120992.html
http://www.dn.se/kultur-noje/kulturdebatt/hanet-mot-var-van-stieg/

Eva Gabrielsson (Stieg Larssons enke):
http://www.aftonbladet.se/nojesbladet/film/article21264422.ab
http://www.vg.no/rampelys/bok/stieg-larssons-samboer-lagercrantz-burde-ha-respekt-for-stieg/a/23512820/

I VGs bok-podcast Pocket 1 kan du høre debatten mellom meg og Gyldedals Cathrine Bakke Bohlin om denne saken:
https://itunes.apple.com/no/podcast/pocket/id993667698?mt=2

Jeg har ikke lest boken. Det er ikke det viktige. For meg handler debatten om helt andre - og viktigere - spørsmål enn om David Lagercrantz har skrevet en god eller dårlig etterligning. 

 Samme hva jeg måtte mene: Denne boken kommer til å ligge på bestselgerlistene i ukevis fremover. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits