Debutantprisen til Maria Navarro Skaranger

 

Maria Navarro Skaranger med Debutantegget. (Foto: Tom Egeland)

Debutantegget ble denne helgen for første gang tildelt vinneren av Debutantprisen: Maria Navarro Skaranger (21) for Alle utlendinger har lukka gardiner. 41 debutanter deltok på årets Debutantfestival, som ble arrangert for annen gang. 

KUNSTEN Å MEKKE MANUS: Fullt hus under Debutantfestivalens seminar om manusbygging med Jan Sverre Syvertsen og Merete Morken Andersen, som etterfulgte møtet med en rekke redaktører. (Foto: Debutantfestivalens Facebook-side)

 

- Oslo trenger Debutantfestivalen! fastslår festivalgeneral Tiger Garté, selv forfatter, medlem i Forfatterforeningen og forlagssjef i Tigerforlaget. - Målet er å fronte norske debutanter på en slik måte at også de får oppmerksomhet rundt utgivelsene sine. 

Mange debutanter opplever at boken deres forbigås i total stillhet. Ingen omtaler, ingen anmeldelser, ingen forfatterintervjuer. Debutantprisvinneren opplevde det motsatte. Hennes debutroman Alle utlendinger har lukka gardiner ble til og med omtalt med en egen reportasje i NRK Dagsrevyen.   

- Å debutere var ikke helt sånn som jeg hadde trodd, sier prisvinner Maria Navarro Skaranger. - Det er så mye som skjer, jeg føler meg i en slags limbo. En venter på at alt skal stoppe, jeg har ikke tatt det helt inn over meg. Men det føles bra! 

- Regner du deg selv som en fullverdig forfatter nå? 

- Nei. Jeg føler meg veldig som en debutant. Det er merkelappen. Men kanskje jeg skal ta tilbake tittelen forfatter?

Her er juryens begrunnelse: 

«I Alle utlendinger har lukka gardiner har Maria Navarro Skaranger begått en roman som umiddelbart skilte seg ut som et originalt stykke skrivekunst. Gjennom romanens sterke tematisering av identitet, som skrives fram i en levende og presis multietnolektisk språkstil, viser Skaranger oss et spesifikt og krystallklart bilde som utvider og forsterker vår forståelse av hva det norske samfunnet er. Alle utlendinger har lukka gardinerbekrefter og ytterligere befester hvilken avgjørende rolle litteraturen spiller i et samfunn, og hvor eksistensielt viktig den er for oss alle.»

Tiger Garté lover å hente frem ferske talenter på en ny Debutantfestival i 2016. 

- Det fineste med årets festival er at den så definitivt har bevist at den er levedyktig, og at både rutinerte og nye besøkende har gitt uttrykk for at arrangmentene har fenget dem og at de vil komme tilbake, sier han. - I år fordoblet vi antall deltakere fra tjue til enogførti, og antall programposter økte i samme skala. Nå har vi fått mange tips om nye arrangementer som er ønsket, så neste år blir det både ny og enda større festival! 

Debutantegget er støpt i betong av Mona Lisette Stenquist.   

Anmeldelse: Annika Bengtzons siste sak

I dag har jeg anmeldt Lisa Marklunds "Jernblod" for VG.


Dette er siste bok i serien om journalisten Annika Bengtzon i Kvällspressen.

Selv om jeg har noen innvendinger og lander på en 4-er, er det en underholdende og spennende bok - ikke minst for alle dere som har fulgt Annika Bengtzon gjennom de elleve bøkene.

Så er det slutt. Etter elleve bøker - og enda flere drap - har Kvällspressens tabloidjournalist Annika Bengtzon løst sin siste sak. I «Jernblod» vender Liza Marklund tilbake til historiene om den drepte stripperen Josefin («Studio sex», 1999) og uteliggeren i «Fasadefall» (2013). Etterforskningen og en pågående rettssak kaster nytt lys over de gamle kriminalgåtene - og utløser nye. Her møter vi seriemordere og uskyldig mistenkte side om side. 

Les resten av anmeldelsen på VG Nett: 

http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-liza-marklund-jernblod/a/23518063/ 

Et lite PS: Terning 4 oppleves ofte som en skuffelse. Forlagene kan ikke bruke den i markedsføringen - der duger bare 5-ere og 6-ere - og for forfatteren er 4-eren uinteressant. Men hvis vi overfører terningkastet til karakterene i skolen, ser vi at 4 slett ikke er så aller verst. Man er bittelitt bedre enn gjennomsnittet. "Bare 4" betyr altså ikke at det er en dårlig bok - den er bare midt på treet.  

Norges mest leste runder 80

Frid Ingulstad. (Foto fra hennes hjemmeside www.ingulstad.no)

 

I dag fyller hun 80 år. Det har hun nesten ikke tid til - for denne uken kommer hun med en bok om Betzy Kjelsberg. Frid Ingulstad - en av Norges mest leste forfattere - har skrevet over to hundre bøker. Om fjorten dager utkommer enda en, Redningsmannen, som er bok nummer 77 i den populære serien Sønnavind. - Jeg er svært glad for at så mange liker bøkene mine, sier Ingulstad om den eventyrlige suksessen.

- Hvorfor ble du forfatter?

- Jeg ble forfatter fordi jeg elsket å skrive og dikte. Møtet med andre deler av verden da jeg var telegrafist i utenriksfart, ga ettertanke og inspirasjon. Jeg skrev lange brev hjem, de ble opplest i en forening og flere oppmuntret meg til å begynne å skrive.

Frid Ingulstad har vært radiotelegrafist og flyvertinne. Sin første roman utga hun da hun var 29 år gammel - men først 25 år senere ble hun forfatter på heltid. 

- Det er aldri for sent, sier hun. - Selv ble jeg ikke forfatter på heltid før jeg nærmet meg femtifem.

- Hvorfor er litteratur viktig?

- Litteratur er viktig for å gi leserne både kunnskap og underholdning. Litteraturen gir oss innblikk i historien og lærer oss hvordan menneskene før oss har levd og tenkt. For å forstå den tid vi lever i, bør vi kjenne historien. Alt går i bølger. Mye gjentar seg. Bøkene kan hjelpe oss til å forstå. Litteraturen har bidratt til at menneskers idéer er blitt spredt ut til folket og bidratt til at vi har fått en utvikling mot en bedre verden. Bøkene gir oss mulighet til å leve oss inn i andre menneskers liv, tanker og følelser, og inspirasjon til å bruke vår egen fantasi.

På sin egen hjemmeside - www.ingulstad.no - skriver hun: 

"For å forstå den tid vi selv lever i, er det viktig å kjenne vår historie. Derfor liker jeg å fordype meg i den og samtidig bringe videre til mine lesere det jeg har lært. Jeg synes det er interessant å sette meg inn i hvordan menneskene levde i vikingtiden, i middelalderen eller på 1700-tallet ? hvordan de bodde, hva de spiste, hvordan husene så ut, hva de var redd for og hva de var opptatt av. Først og fremst er det spennende å prøve og forstå hvordan de tenkte. Etter mange års granskning er jeg overbevist om at Sigrid Undset har rett når hun sier: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet». Jeg tror at våre egenskaper og adferdsmønstre er uforanderlige, det indre mennesket, med dets gleder og sorger, kjærlighet og hat, er det samme. Jeg blir varm av glede når en ung jente ringer og sier at hun fikk lyst til å lese Snorre etter å ha lest mine romaner, eller når en eldre kvinne forteller at hun fikk lyst til å friske opp sine historiekunnskaper. Da føler jeg at jeg har utrettet noe!" 

Og "å utrette noe" har hun virkelig gjort. Handlingen i Sønnavind-serien er lagt til årene 1906?1914 og skildrer miljøet blant arbeidere rundt Akerselva i Oslo. Gjennom bøkene - og også sine vandringer med publikum langs elva - har Ingulstad bidratt til folkeopplysning og interesse for arbeidernes - og ikke minst kvinnenes - kår tidlig på 1900-tallet.

 

I tillegg til de populære seriebøkene har Frid Ingulstad skrevet historiske romaner, barnebøker, faction-bøker for barn og dokumentarromaner. Hennes mest kjente bok er trolig Munken (1991), som vant en konkurranse utlyst av Gyldendal forlag. Av serier er hun - i tillegg til Sønnavind (som har vært utgitt siden 2005 og som fortsatt utkommer) - kjent forKongsdøtrene (1998-2000), Ildkorset (2001-2002) og Ingebjørg Olavsdatter(fra 2003). Selvbiografien Min historie utkom i 2007. Samlet har alle disse bøkene gått i mange millioner i opplag. 

Denne uken kommer hun sannelig med enda en bok - beretningen om foregangskvinnen Betzy Kjelsberg.

 

- Du har en imponerende bibliografi - hvordan rekker du å skrive alle disse bøkene? 

- Jeg skriver hver dag og begynner rett etter frokost kl. 8. De siste 15 årene har jeg også skrevet lørdager, søndager og i feriene. Vanligvis skriver jeg frem til jeg skal lage middag ved fem-tiden.

På hjemmesiden sin skriver hun: "Gjennom årene har jeg også funnet stor glede i å skrive eventyr for barn. Jeg har elsket eventyr fra jeg selv var liten, og i dag dikter jeg eventyr for barnebarna. Når de sitter stille og lytter, da vet jeg at jeg har lykkes med noe! Jeg vil rette en stor takk til alle mine trofaste lesere! Uten dere hadde mitt arbeid hatt liten hensikt."

(Foto: Cappelen Damm)

- Det litterære Råd i Forfatterforeningen har tre ganger avslått søknadene dine om medlemskap i DnF - hva er ditt syn på foreningens opptakskriterier? Og hvordan opplevde du avvisningene?

- Jeg har lagt Forfatterforeningens avslag bak meg. De sved da jeg fikk avslagene, og jeg forsto ikke begrunnelsen. Jeg hadde etter hvert fått en meget stor leserkrets, og en forfatters mål må være å bli lest. Jeg oppfattet avgjørelsene som kvinnediskriminering. "Dameromaner" hadde man en nedlatende holdning til. Krim for menn, derimot, var stuerent. Det verste ved å ha blitt avslått, er at mange lesere hisser seg opp og tar det personlig.

- Hvordan vurderer du selv forskjellen på serieromaner og annen skjønnlitteratur?

- Jeg ser ingen forskjell på serieromaner og annen skjønnlitteratur. Hvis bøkene gir leserne noe, ikke minst leselyst, må dette være det viktigste.

- Hva liker du selv å lese?

- Selv liker jeg best å lese historie. Det går mange timer til research når man skriver fra en annen tid. Denne delen av arbeidet liker jeg også veldig godt.

- Hvordan skal fødselsdagen din markeres?

- Forlaget har invitert til et lite, lukket selskap i Hønse-Lovisas hus fredag formiddag. Kulturministeren har bedt om å få komme. Det satte jeg stor pris på.

- Unge forfatterspirer tørster etter råd fra de mer erfarne - hva er ditt råd til en nybegynner i faget?

- Til unge forfattere vil jeg si: Gi aldri opp. Føler du trang til å skrive, så skriv! Får du et manus i retur, send det til et annet forlag. Jeg har opplevd å få blankt nei fra én, og et veldig positivt svar fra en annen. "Alles Anfang ist Schwer" - all begynnelse er vanskelig. Begynn å skrive, selv om du synes at det ikke er godt nok. Du kan forbedre det siden, det viktigste er å komme i gang. 

Selv kom hun i gang med skrivingen for over femti år og to hundre bøker siden. Denne uken utkommer som sagt Betzy. 14. september kommer bok 77 iSønnavind, og 23. november venter leserne utålmodig på bok 78. Men i dag tillater hun seg en aldri så liten pause i skrivingen. Tross alt er det ikke hver dag man runder de 80.  

 

(Intervjuet sto første gang på trykk på Den norske Forfatterforenings nettsted: http://www.forfatterforeningen.no/artikkel/norges-mest-leste-runder-80#.VeleNfbtlBc )

Derfor skriver jeg for unge

Tirsdag 1. september utkommer min 15. roman. En ungdomsbok. Her skal jeg forsøke å besvare et spørsmål jeg har fått overraskende ofte: Hvorfor skriver jeg egentlig for unge lesere? 

Det kan jo være fristende å svare: Hvorfor ikke? 


Først noen ord om boken: Mumiens mysterium er en thriller med 14 år gamle Robert i hovedrollen. Robert, som er sønnen til en arkeolog, får være med moren på jobb. I Katakombens hemmelighet (2013) utforsket de en katakombe i Roma, i Skatten fra Miklagard (2014) kom de over en vikinggrav i Vestfold, og i Mumiens mysterium er de - som tittelen mer enn antyder - i Egypt. Det sies at en årtusengammel forbannelse hviler over gravkammeret de åpner i Kongenes dal. Men forbannelser er vel bare dikt og eventyr? Sammen med den litt eldre egyptiske jenta Yasmin forsøker Robert å komme til bunns i mysteriet - og forhindre en katastrofe som vil ta livet av millioner av mennesker.

Så - hvorfor skriver jeg for unge?

La meg først slå fast at det ikke handler om penger. Ungdomsbøker selger i langt lavere opplag enn voksenbøker. De får nesten ingen omtale i mediene, og du er heldig hvis du i det hele tatt blir anmeldt.

Likevel er det mange gode grunner til at jeg liker å skrive ungdomsbøker. 

Da jeg selv var gutt, elsket jeg å lese spennende bøker. Da jeg var ganske liten, leste moren min høyt for meg på sengekanten. Senere utstyrte jeg meg med lommelykt og leste for meg selv når foreldrene mine trodde jeg sov. Jeg husker jeg tenkte: Å, om jeg bare kunne skrive en bok som ville glede en annen gutt eller jente slik denne boken gleder meg! Kanskje var det slik forfatterdrømmen våknet i meg? 

Tilbake til spørsmålet - hvorfor skriver jeg for unge?

De egoistiske grunnene først:

Man Typing by wesd440

1) Å skrive ungdomsbøker - gjør arbeidsdagen min mer variert. Vanligvis skriver jeg tykke, krevende bøker for voksne. Ofte tar de for seg temaer som teologi og historie. Da er det godt å kunne veksle mellom ulike typer manuskripter. Jeg sier ikke at det er så lett å skrive for unge, men det er annerledes.  

2) Å skrive ungdomsbøker - sikrer meg kanskje fremtidige lesere. For: Jeg vil jo gjerne ha lesere til voksenbøkene mine i årene som kommer. En ungdom som liker Robert-bøkene, vil kanskje prøve seg på en av voksenbøkene mine om fem-ti år? Det er i hvert fall lov å håpe.

Så de mer idealistiske grunnene:  

reading man with glasses by nlyl

3) Å skrive ungdomsbøker - kan åpne unges øyne for litteratur. Ikke et vondt ord om dataspill, internett, mobilsurfing, tv-serier, Spotify eller idrett. Men også bøker kan og bør være en del av hverdagen. Litteratur stimulerer fantasien. Når du leser en bok, former du - sammen med forfatteren - en ny "virkelighet". Ikke bare lever du deg inn i handlingen, men du skaper dine egne bilder. Du blir kjent med mennesker som ikke finnes - men som likevel finnes i hodet ditt. I bøker møter du tanker og ideer som kanskje gjør deg litt klokere - som hjelper deg til å tenke på en helt annet måte. Bøker skal ikke fortrenge andre gjøremål, men hører hjemme sammen med dem - kanskje på sengekanten etter en lang, hektisk dag.    

Hardy-guttene jager biltyvene av Franklin W. Dixon (Innbundet)

4) Å skrive ungdomsbøker - kan vise de unge at bøker kan være spennende. Mange synes det er kjedelig og skikkelig dølt å lese. Hvorfor det? Kanskje de er blitt påtvunget helt feil bøker? Selv elsket jeg Hardyguttene, Frøken Detektiv, Jules Verne og Bobseybarna. Slik bøker lærte meg at det slett ikke er kjedelig å lese, og da jeg ble litt eldre, begynte jeg også å lese mer krevende litteratur. Jeg tror ikke Kafka og Joyce er stedet å begynne for en 13-åring. Mine ungdomsbøker er actioneventyr. Det finnes mange flotte ungdomsbøker som handler om dypere, viktigere og mer eksistensielle temaer. Og det er fint. Men jeg tror det er viktig at det også finnes et tilbud til de leserne som vil ha fart og spenning, mystikk og skumle skurker. Som i voksenlitteraturen må alle type bøker leve side om side. Mitt talent er å skrive spennende, så da gjør jeg det. Andre er flinke til å skrive helt andre type bøker, som også vil finne sine lesere. Det viktige er at alle skal finne "sin type bok".

Denne sommeren har jeg avsluttet ikke bare Mumiens mysterium, men også en helt annen type ungdomsbok. Den skal jeg komme tilbake til her på bloggen nærmere 1. oktober. Nå er jeg i gang med å skrive en ny voksenbok om arkeologen Bjørn Beltø. Hvis alt går som det skal, utkommer den i løpet av neste år.  

---

EDIT: I dag ble det kjent at "Mumiens mysterium" er nominert til ARKs barnebokpris: http://www.dagbladet.no/2015/08/31/kultur/bok/litteratur/arks_barnebokpris/tom_egeland/40881378/        

   

I Leikvolls litterære hule

Christian Kjelstrup i Fiolinanes bokhandel. Foto: David Aasen

Han bare måtte! Derfor åpnet Christian Kjelstrup en bokhandel som holdt åpent i tre hele dager til ende (og netter med) - og som bare solgte bøkene til Jan Roar Leikvoll.  

For et år siden var det portugisiske Fernando Pessoa som fikk æren. Uroens bokhandel ble et fenomen i Oslo. Avisene strømmet til, tv-stasjonene likeså, og han fylte opp Bislett med Pessoa-lesere og ble til slutt belønnet med Gullboken "for beste markedsføringstiltak". 


Jan Roar Leikvoll. (Foto: Mimsy Møller / Samlaget)

 

Sist helg var det Jan Roar Leikvolls tur. Den begavede forfatteren (1974-2014) døde så altfor ung i fjor, og Kjelstrup ble fullstendig bergtatt da han leste bøkene hans:    

  • 2008: Eit vintereventyr, roman. Samlaget. 
  • 2010: Fiolinane, roman. Samlaget. 
  • 2012: Bovara, roman. Samlaget. 
  • 2013: Songfuglen, roman. Samlaget. 
  • 2015: Forkynnaren, roman (redigert av David Aasen på grunnlag av forfatterens uferdige utkast). Samlaget. 

Kjelstrup innså at han ikke hadde noe valg. Han måtte åpne Fiolinanes bokhandel.  

Christian Kjelstrup utenfor Fiolinanes bokhandel med unge Olav Leikvoll, Jan Roar Leikvolls nevø. Foto: Anette Leikvoll

 

- Hvordan gikk helgen i Bergen, Christian?

- Strålende! Jeg savner det allerede: Lokalet mitt, gata (Skostredet), menneskene, Leikvoll-familien som tok imot meg på en veldig fin måte. Jeg er veldig glad i å være redaktør, men det er morsomt å være bokhandler av og til også, og enda mer sosialt.

- Hvor mange bøker solgte du? Hvilke titler var mest populære?

- Jeg hadde med meg 500 bøker, 100 av hver av de fem romanene Leikvoll har skrevet. Alle var like populære. I alt solgte jeg 480 eks. på tre dager, den siste til en svensk dame på nattoget hjem til Oslo. Den andre av de tre salgsdagene gikk ikke salget så bra; Bergen opplevde noe så sjelden som tropevarmen og det var få mennesker i Skostredet. Så jeg ringte den nærmeste naboen min i gata, Sparebanken, og spurte om de ville kjøpe et "klassesett". Det ville de. Jeg regner med å bli kvitt de siste tjue også; har fått flere henvendelser på Facebook. Men, det viktigste for meg er ikke nødvendigvis å selge et høyest mulig antall bøker, selv om det også er hyggelig så klart. Det viktigste er å nå de riktige leserne, skape interesse og kanskje diskusjon, for Leikvoll spesielt og litteratur generelt.

- Kan du trekke frem noen høydepunkter?

- Jeg hadde døgnåpent, sov i bokhandelen. Den første dagen solgte jeg den siste boken kl. 3.15, altså om natten. Kundene etter midnatt var først og fremst tjueåringer på vei hjem fra byen. De kikket inn i lokalet og trodde det var et utested. Da de hørte at jeg ikke serverte alkohol, gikk mange videre, men noen ble. Fire særdeles kule fyrer, i hettegenser og med skateboard, ble sittende kanskje en halvtime og lese Leikvoll i stillhet. Litt fiolinmusikk i bakgrunnen, levende lys. Et vakkert øyeblikk ;-) Det var også flott da elever fra Katten tok seg fri fra skolen for å lese høyt fra Leikvolls bøker, jeg hadde et høyttaleranlegg ut mot gaten. Og så må det være lov å si at Leikvoll-kvelden jeg arrangerte på Litteraturhuset i forbindelse med bokhandelen var et sammenhengende høydepunkt. Helge Jordal leste høyt fra bøkene ? en ære bare at han var der ? og Josefin Winther som avsluttet det hele med en egenkomponert sang ga alt og rørte alle. Tomas Espedal var der og satte Leikvoll inn i norsk samtidslitteraturhistorisk kontekst, og Erlend O. Nødtvedt leste et dikt han hadde skrevet til Leikvoll for anledningen. Det var en spesiell stemning i salen fordi denne kvelden var viet som gikk bort så altfor tidlig, men jeg vil si det var en spesielt fin stemning.

- Erfaringene fra Uroens bokhandel vs Fiolinanens bokhandel?

- Positive! Den største forskjellen er vel at denne gangen hadde jeg bare anledning til å være borte tre dager fra familien, forrige gang holdt jeg på en uke. Men det virker jo som jeg har truffet noe med dette konseptet, og det gir mersmak. Samtidig er altså fritiden begrenset, og jeg ønsker å være kresen. Det er nok ikke utenkelig at jeg popper opp igjen, men da må det være fordi litteraturen jeg promoterer, er noe jeg virkelig brenner for. Når det gjelder Leikvoll, følte jeg nesten at jeg ikke hadde et valg. Bøkene hans gjorde så sterkt inntrykk på meg ? brente seg fast i kropp og sjel ? at jeg rett og slett MÅTTE åpne en pop up-bokhandel, slik at flere kunne oppdage dem.

- Hvordan vil du sammenfatte Leikvolls forfatterskap?

- Dette kunne jeg sagt svært mye om, men helt kort: Det er et helt vanvittig eksistensielt trykk i bøkene, som gjør at du bare må lese videre. Nesten som i en god krim, og med flere spenningselementer, samtidig som dette har veldig lite med krim å gjøre. Samtidig skriver Leikvoll svært poetisk, og det er bare å slå fast: nynorsk er vakrere enn bokmål. Hovedpersonene hans er skrudde, til dels frastøtende, men jeg har ingen problemer med å relatere meg til dem. Han minner om andre, men likner ingen og er unik i norsk samtidslitteratur. Jeg skulle svært gjerne ha møtt ham, men er veldig glad for at jeg fant frem til bøkene hans.

- Noe mer du vil trekke frem? 

- Tror det viktigste jeg har å si akkurat nå kan oppsummeres med disse to ordene: LES LEIKVOLL.

Leikvolls forfatterside hos Samlaget: http://samlaget.no/Forfattarar/L/Jan-Roar-Leikvoll.aspx

 

(Denne saken er også publisert på nettstedet til Den norske Forfatterforening: http://www.forfatterforeningen.no/artikkel/i-leikvolls-litteraere-hule#.VeBcn_btlBc )

hits