Debutantprisen til Maria Navarro Skaranger

 

Maria Navarro Skaranger med Debutantegget. (Foto: Tom Egeland)

Debutantegget ble denne helgen for første gang tildelt vinneren av Debutantprisen: Maria Navarro Skaranger (21) for Alle utlendinger har lukka gardiner. 41 debutanter deltok på årets Debutantfestival, som ble arrangert for annen gang. 

KUNSTEN Å MEKKE MANUS: Fullt hus under Debutantfestivalens seminar om manusbygging med Jan Sverre Syvertsen og Merete Morken Andersen, som etterfulgte møtet med en rekke redaktører. (Foto: Debutantfestivalens Facebook-side)

 

- Oslo trenger Debutantfestivalen! fastslår festivalgeneral Tiger Garté, selv forfatter, medlem i Forfatterforeningen og forlagssjef i Tigerforlaget. - Målet er å fronte norske debutanter på en slik måte at også de får oppmerksomhet rundt utgivelsene sine. 

Mange debutanter opplever at boken deres forbigås i total stillhet. Ingen omtaler, ingen anmeldelser, ingen forfatterintervjuer. Debutantprisvinneren opplevde det motsatte. Hennes debutroman Alle utlendinger har lukka gardiner ble til og med omtalt med en egen reportasje i NRK Dagsrevyen.   

- Å debutere var ikke helt sånn som jeg hadde trodd, sier prisvinner Maria Navarro Skaranger. - Det er så mye som skjer, jeg føler meg i en slags limbo. En venter på at alt skal stoppe, jeg har ikke tatt det helt inn over meg. Men det føles bra! 

- Regner du deg selv som en fullverdig forfatter nå? 

- Nei. Jeg føler meg veldig som en debutant. Det er merkelappen. Men kanskje jeg skal ta tilbake tittelen forfatter?

Her er juryens begrunnelse: 

«I Alle utlendinger har lukka gardiner har Maria Navarro Skaranger begått en roman som umiddelbart skilte seg ut som et originalt stykke skrivekunst. Gjennom romanens sterke tematisering av identitet, som skrives fram i en levende og presis multietnolektisk språkstil, viser Skaranger oss et spesifikt og krystallklart bilde som utvider og forsterker vår forståelse av hva det norske samfunnet er. Alle utlendinger har lukka gardinerbekrefter og ytterligere befester hvilken avgjørende rolle litteraturen spiller i et samfunn, og hvor eksistensielt viktig den er for oss alle.»

Tiger Garté lover å hente frem ferske talenter på en ny Debutantfestival i 2016. 

- Det fineste med årets festival er at den så definitivt har bevist at den er levedyktig, og at både rutinerte og nye besøkende har gitt uttrykk for at arrangmentene har fenget dem og at de vil komme tilbake, sier han. - I år fordoblet vi antall deltakere fra tjue til enogførti, og antall programposter økte i samme skala. Nå har vi fått mange tips om nye arrangementer som er ønsket, så neste år blir det både ny og enda større festival! 

Debutantegget er støpt i betong av Mona Lisette Stenquist.   

Anmeldelse: Annika Bengtzons siste sak

I dag har jeg anmeldt Lisa Marklunds "Jernblod" for VG.


Dette er siste bok i serien om journalisten Annika Bengtzon i Kvällspressen.

Selv om jeg har noen innvendinger og lander på en 4-er, er det en underholdende og spennende bok - ikke minst for alle dere som har fulgt Annika Bengtzon gjennom de elleve bøkene.

Så er det slutt. Etter elleve bøker - og enda flere drap - har Kvällspressens tabloidjournalist Annika Bengtzon løst sin siste sak. I «Jernblod» vender Liza Marklund tilbake til historiene om den drepte stripperen Josefin («Studio sex», 1999) og uteliggeren i «Fasadefall» (2013). Etterforskningen og en pågående rettssak kaster nytt lys over de gamle kriminalgåtene - og utløser nye. Her møter vi seriemordere og uskyldig mistenkte side om side. 

Les resten av anmeldelsen på VG Nett: 

http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-liza-marklund-jernblod/a/23518063/ 

Et lite PS: Terning 4 oppleves ofte som en skuffelse. Forlagene kan ikke bruke den i markedsføringen - der duger bare 5-ere og 6-ere - og for forfatteren er 4-eren uinteressant. Men hvis vi overfører terningkastet til karakterene i skolen, ser vi at 4 slett ikke er så aller verst. Man er bittelitt bedre enn gjennomsnittet. "Bare 4" betyr altså ikke at det er en dårlig bok - den er bare midt på treet.  

Norges mest leste runder 80

Frid Ingulstad. (Foto fra hennes hjemmeside www.ingulstad.no)

 

I dag fyller hun 80 år. Det har hun nesten ikke tid til - for denne uken kommer hun med en bok om Betzy Kjelsberg. Frid Ingulstad - en av Norges mest leste forfattere - har skrevet over to hundre bøker. Om fjorten dager utkommer enda en, Redningsmannen, som er bok nummer 77 i den populære serien Sønnavind. - Jeg er svært glad for at så mange liker bøkene mine, sier Ingulstad om den eventyrlige suksessen.

- Hvorfor ble du forfatter?

- Jeg ble forfatter fordi jeg elsket å skrive og dikte. Møtet med andre deler av verden da jeg var telegrafist i utenriksfart, ga ettertanke og inspirasjon. Jeg skrev lange brev hjem, de ble opplest i en forening og flere oppmuntret meg til å begynne å skrive.

Frid Ingulstad har vært radiotelegrafist og flyvertinne. Sin første roman utga hun da hun var 29 år gammel - men først 25 år senere ble hun forfatter på heltid. 

- Det er aldri for sent, sier hun. - Selv ble jeg ikke forfatter på heltid før jeg nærmet meg femtifem.

- Hvorfor er litteratur viktig?

- Litteratur er viktig for å gi leserne både kunnskap og underholdning. Litteraturen gir oss innblikk i historien og lærer oss hvordan menneskene før oss har levd og tenkt. For å forstå den tid vi lever i, bør vi kjenne historien. Alt går i bølger. Mye gjentar seg. Bøkene kan hjelpe oss til å forstå. Litteraturen har bidratt til at menneskers idéer er blitt spredt ut til folket og bidratt til at vi har fått en utvikling mot en bedre verden. Bøkene gir oss mulighet til å leve oss inn i andre menneskers liv, tanker og følelser, og inspirasjon til å bruke vår egen fantasi.

På sin egen hjemmeside - www.ingulstad.no - skriver hun: 

"For å forstå den tid vi selv lever i, er det viktig å kjenne vår historie. Derfor liker jeg å fordype meg i den og samtidig bringe videre til mine lesere det jeg har lært. Jeg synes det er interessant å sette meg inn i hvordan menneskene levde i vikingtiden, i middelalderen eller på 1700-tallet ? hvordan de bodde, hva de spiste, hvordan husene så ut, hva de var redd for og hva de var opptatt av. Først og fremst er det spennende å prøve og forstå hvordan de tenkte. Etter mange års granskning er jeg overbevist om at Sigrid Undset har rett når hun sier: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet». Jeg tror at våre egenskaper og adferdsmønstre er uforanderlige, det indre mennesket, med dets gleder og sorger, kjærlighet og hat, er det samme. Jeg blir varm av glede når en ung jente ringer og sier at hun fikk lyst til å lese Snorre etter å ha lest mine romaner, eller når en eldre kvinne forteller at hun fikk lyst til å friske opp sine historiekunnskaper. Da føler jeg at jeg har utrettet noe!" 

Og "å utrette noe" har hun virkelig gjort. Handlingen i Sønnavind-serien er lagt til årene 1906?1914 og skildrer miljøet blant arbeidere rundt Akerselva i Oslo. Gjennom bøkene - og også sine vandringer med publikum langs elva - har Ingulstad bidratt til folkeopplysning og interesse for arbeidernes - og ikke minst kvinnenes - kår tidlig på 1900-tallet.

 

I tillegg til de populære seriebøkene har Frid Ingulstad skrevet historiske romaner, barnebøker, faction-bøker for barn og dokumentarromaner. Hennes mest kjente bok er trolig Munken (1991), som vant en konkurranse utlyst av Gyldendal forlag. Av serier er hun - i tillegg til Sønnavind (som har vært utgitt siden 2005 og som fortsatt utkommer) - kjent forKongsdøtrene (1998-2000), Ildkorset (2001-2002) og Ingebjørg Olavsdatter(fra 2003). Selvbiografien Min historie utkom i 2007. Samlet har alle disse bøkene gått i mange millioner i opplag. 

Denne uken kommer hun sannelig med enda en bok - beretningen om foregangskvinnen Betzy Kjelsberg.

 

- Du har en imponerende bibliografi - hvordan rekker du å skrive alle disse bøkene? 

- Jeg skriver hver dag og begynner rett etter frokost kl. 8. De siste 15 årene har jeg også skrevet lørdager, søndager og i feriene. Vanligvis skriver jeg frem til jeg skal lage middag ved fem-tiden.

På hjemmesiden sin skriver hun: "Gjennom årene har jeg også funnet stor glede i å skrive eventyr for barn. Jeg har elsket eventyr fra jeg selv var liten, og i dag dikter jeg eventyr for barnebarna. Når de sitter stille og lytter, da vet jeg at jeg har lykkes med noe! Jeg vil rette en stor takk til alle mine trofaste lesere! Uten dere hadde mitt arbeid hatt liten hensikt."

(Foto: Cappelen Damm)

- Det litterære Råd i Forfatterforeningen har tre ganger avslått søknadene dine om medlemskap i DnF - hva er ditt syn på foreningens opptakskriterier? Og hvordan opplevde du avvisningene?

- Jeg har lagt Forfatterforeningens avslag bak meg. De sved da jeg fikk avslagene, og jeg forsto ikke begrunnelsen. Jeg hadde etter hvert fått en meget stor leserkrets, og en forfatters mål må være å bli lest. Jeg oppfattet avgjørelsene som kvinnediskriminering. "Dameromaner" hadde man en nedlatende holdning til. Krim for menn, derimot, var stuerent. Det verste ved å ha blitt avslått, er at mange lesere hisser seg opp og tar det personlig.

- Hvordan vurderer du selv forskjellen på serieromaner og annen skjønnlitteratur?

- Jeg ser ingen forskjell på serieromaner og annen skjønnlitteratur. Hvis bøkene gir leserne noe, ikke minst leselyst, må dette være det viktigste.

- Hva liker du selv å lese?

- Selv liker jeg best å lese historie. Det går mange timer til research når man skriver fra en annen tid. Denne delen av arbeidet liker jeg også veldig godt.

- Hvordan skal fødselsdagen din markeres?

- Forlaget har invitert til et lite, lukket selskap i Hønse-Lovisas hus fredag formiddag. Kulturministeren har bedt om å få komme. Det satte jeg stor pris på.

- Unge forfatterspirer tørster etter råd fra de mer erfarne - hva er ditt råd til en nybegynner i faget?

- Til unge forfattere vil jeg si: Gi aldri opp. Føler du trang til å skrive, så skriv! Får du et manus i retur, send det til et annet forlag. Jeg har opplevd å få blankt nei fra én, og et veldig positivt svar fra en annen. "Alles Anfang ist Schwer" - all begynnelse er vanskelig. Begynn å skrive, selv om du synes at det ikke er godt nok. Du kan forbedre det siden, det viktigste er å komme i gang. 

Selv kom hun i gang med skrivingen for over femti år og to hundre bøker siden. Denne uken utkommer som sagt Betzy. 14. september kommer bok 77 iSønnavind, og 23. november venter leserne utålmodig på bok 78. Men i dag tillater hun seg en aldri så liten pause i skrivingen. Tross alt er det ikke hver dag man runder de 80.  

 

(Intervjuet sto første gang på trykk på Den norske Forfatterforenings nettsted: http://www.forfatterforeningen.no/artikkel/norges-mest-leste-runder-80#.VeleNfbtlBc )

Derfor skriver jeg for unge

Tirsdag 1. september utkommer min 15. roman. En ungdomsbok. Her skal jeg forsøke å besvare et spørsmål jeg har fått overraskende ofte: Hvorfor skriver jeg egentlig for unge lesere? 

Det kan jo være fristende å svare: Hvorfor ikke? 


Først noen ord om boken: Mumiens mysterium er en thriller med 14 år gamle Robert i hovedrollen. Robert, som er sønnen til en arkeolog, får være med moren på jobb. I Katakombens hemmelighet (2013) utforsket de en katakombe i Roma, i Skatten fra Miklagard (2014) kom de over en vikinggrav i Vestfold, og i Mumiens mysterium er de - som tittelen mer enn antyder - i Egypt. Det sies at en årtusengammel forbannelse hviler over gravkammeret de åpner i Kongenes dal. Men forbannelser er vel bare dikt og eventyr? Sammen med den litt eldre egyptiske jenta Yasmin forsøker Robert å komme til bunns i mysteriet - og forhindre en katastrofe som vil ta livet av millioner av mennesker.

Så - hvorfor skriver jeg for unge?

La meg først slå fast at det ikke handler om penger. Ungdomsbøker selger i langt lavere opplag enn voksenbøker. De får nesten ingen omtale i mediene, og du er heldig hvis du i det hele tatt blir anmeldt.

Likevel er det mange gode grunner til at jeg liker å skrive ungdomsbøker. 

Da jeg selv var gutt, elsket jeg å lese spennende bøker. Da jeg var ganske liten, leste moren min høyt for meg på sengekanten. Senere utstyrte jeg meg med lommelykt og leste for meg selv når foreldrene mine trodde jeg sov. Jeg husker jeg tenkte: Å, om jeg bare kunne skrive en bok som ville glede en annen gutt eller jente slik denne boken gleder meg! Kanskje var det slik forfatterdrømmen våknet i meg? 

Tilbake til spørsmålet - hvorfor skriver jeg for unge?

De egoistiske grunnene først:

Man Typing by wesd440

1) Å skrive ungdomsbøker - gjør arbeidsdagen min mer variert. Vanligvis skriver jeg tykke, krevende bøker for voksne. Ofte tar de for seg temaer som teologi og historie. Da er det godt å kunne veksle mellom ulike typer manuskripter. Jeg sier ikke at det er så lett å skrive for unge, men det er annerledes.  

2) Å skrive ungdomsbøker - sikrer meg kanskje fremtidige lesere. For: Jeg vil jo gjerne ha lesere til voksenbøkene mine i årene som kommer. En ungdom som liker Robert-bøkene, vil kanskje prøve seg på en av voksenbøkene mine om fem-ti år? Det er i hvert fall lov å håpe.

Så de mer idealistiske grunnene:  

reading man with glasses by nlyl

3) Å skrive ungdomsbøker - kan åpne unges øyne for litteratur. Ikke et vondt ord om dataspill, internett, mobilsurfing, tv-serier, Spotify eller idrett. Men også bøker kan og bør være en del av hverdagen. Litteratur stimulerer fantasien. Når du leser en bok, former du - sammen med forfatteren - en ny "virkelighet". Ikke bare lever du deg inn i handlingen, men du skaper dine egne bilder. Du blir kjent med mennesker som ikke finnes - men som likevel finnes i hodet ditt. I bøker møter du tanker og ideer som kanskje gjør deg litt klokere - som hjelper deg til å tenke på en helt annet måte. Bøker skal ikke fortrenge andre gjøremål, men hører hjemme sammen med dem - kanskje på sengekanten etter en lang, hektisk dag.    

Hardy-guttene jager biltyvene av Franklin W. Dixon (Innbundet)

4) Å skrive ungdomsbøker - kan vise de unge at bøker kan være spennende. Mange synes det er kjedelig og skikkelig dølt å lese. Hvorfor det? Kanskje de er blitt påtvunget helt feil bøker? Selv elsket jeg Hardyguttene, Frøken Detektiv, Jules Verne og Bobseybarna. Slik bøker lærte meg at det slett ikke er kjedelig å lese, og da jeg ble litt eldre, begynte jeg også å lese mer krevende litteratur. Jeg tror ikke Kafka og Joyce er stedet å begynne for en 13-åring. Mine ungdomsbøker er actioneventyr. Det finnes mange flotte ungdomsbøker som handler om dypere, viktigere og mer eksistensielle temaer. Og det er fint. Men jeg tror det er viktig at det også finnes et tilbud til de leserne som vil ha fart og spenning, mystikk og skumle skurker. Som i voksenlitteraturen må alle type bøker leve side om side. Mitt talent er å skrive spennende, så da gjør jeg det. Andre er flinke til å skrive helt andre type bøker, som også vil finne sine lesere. Det viktige er at alle skal finne "sin type bok".

Denne sommeren har jeg avsluttet ikke bare Mumiens mysterium, men også en helt annen type ungdomsbok. Den skal jeg komme tilbake til her på bloggen nærmere 1. oktober. Nå er jeg i gang med å skrive en ny voksenbok om arkeologen Bjørn Beltø. Hvis alt går som det skal, utkommer den i løpet av neste år.  

---

EDIT: I dag ble det kjent at "Mumiens mysterium" er nominert til ARKs barnebokpris: http://www.dagbladet.no/2015/08/31/kultur/bok/litteratur/arks_barnebokpris/tom_egeland/40881378/        

   

I Leikvolls litterære hule

Christian Kjelstrup i Fiolinanes bokhandel. Foto: David Aasen

Han bare måtte! Derfor åpnet Christian Kjelstrup en bokhandel som holdt åpent i tre hele dager til ende (og netter med) - og som bare solgte bøkene til Jan Roar Leikvoll.  

For et år siden var det portugisiske Fernando Pessoa som fikk æren. Uroens bokhandel ble et fenomen i Oslo. Avisene strømmet til, tv-stasjonene likeså, og han fylte opp Bislett med Pessoa-lesere og ble til slutt belønnet med Gullboken "for beste markedsføringstiltak". 


Jan Roar Leikvoll. (Foto: Mimsy Møller / Samlaget)

 

Sist helg var det Jan Roar Leikvolls tur. Den begavede forfatteren (1974-2014) døde så altfor ung i fjor, og Kjelstrup ble fullstendig bergtatt da han leste bøkene hans:    

  • 2008: Eit vintereventyr, roman. Samlaget. 
  • 2010: Fiolinane, roman. Samlaget. 
  • 2012: Bovara, roman. Samlaget. 
  • 2013: Songfuglen, roman. Samlaget. 
  • 2015: Forkynnaren, roman (redigert av David Aasen på grunnlag av forfatterens uferdige utkast). Samlaget. 

Kjelstrup innså at han ikke hadde noe valg. Han måtte åpne Fiolinanes bokhandel.  

Christian Kjelstrup utenfor Fiolinanes bokhandel med unge Olav Leikvoll, Jan Roar Leikvolls nevø. Foto: Anette Leikvoll

 

- Hvordan gikk helgen i Bergen, Christian?

- Strålende! Jeg savner det allerede: Lokalet mitt, gata (Skostredet), menneskene, Leikvoll-familien som tok imot meg på en veldig fin måte. Jeg er veldig glad i å være redaktør, men det er morsomt å være bokhandler av og til også, og enda mer sosialt.

- Hvor mange bøker solgte du? Hvilke titler var mest populære?

- Jeg hadde med meg 500 bøker, 100 av hver av de fem romanene Leikvoll har skrevet. Alle var like populære. I alt solgte jeg 480 eks. på tre dager, den siste til en svensk dame på nattoget hjem til Oslo. Den andre av de tre salgsdagene gikk ikke salget så bra; Bergen opplevde noe så sjelden som tropevarmen og det var få mennesker i Skostredet. Så jeg ringte den nærmeste naboen min i gata, Sparebanken, og spurte om de ville kjøpe et "klassesett". Det ville de. Jeg regner med å bli kvitt de siste tjue også; har fått flere henvendelser på Facebook. Men, det viktigste for meg er ikke nødvendigvis å selge et høyest mulig antall bøker, selv om det også er hyggelig så klart. Det viktigste er å nå de riktige leserne, skape interesse og kanskje diskusjon, for Leikvoll spesielt og litteratur generelt.

- Kan du trekke frem noen høydepunkter?

- Jeg hadde døgnåpent, sov i bokhandelen. Den første dagen solgte jeg den siste boken kl. 3.15, altså om natten. Kundene etter midnatt var først og fremst tjueåringer på vei hjem fra byen. De kikket inn i lokalet og trodde det var et utested. Da de hørte at jeg ikke serverte alkohol, gikk mange videre, men noen ble. Fire særdeles kule fyrer, i hettegenser og med skateboard, ble sittende kanskje en halvtime og lese Leikvoll i stillhet. Litt fiolinmusikk i bakgrunnen, levende lys. Et vakkert øyeblikk ;-) Det var også flott da elever fra Katten tok seg fri fra skolen for å lese høyt fra Leikvolls bøker, jeg hadde et høyttaleranlegg ut mot gaten. Og så må det være lov å si at Leikvoll-kvelden jeg arrangerte på Litteraturhuset i forbindelse med bokhandelen var et sammenhengende høydepunkt. Helge Jordal leste høyt fra bøkene ? en ære bare at han var der ? og Josefin Winther som avsluttet det hele med en egenkomponert sang ga alt og rørte alle. Tomas Espedal var der og satte Leikvoll inn i norsk samtidslitteraturhistorisk kontekst, og Erlend O. Nødtvedt leste et dikt han hadde skrevet til Leikvoll for anledningen. Det var en spesiell stemning i salen fordi denne kvelden var viet som gikk bort så altfor tidlig, men jeg vil si det var en spesielt fin stemning.

- Erfaringene fra Uroens bokhandel vs Fiolinanens bokhandel?

- Positive! Den største forskjellen er vel at denne gangen hadde jeg bare anledning til å være borte tre dager fra familien, forrige gang holdt jeg på en uke. Men det virker jo som jeg har truffet noe med dette konseptet, og det gir mersmak. Samtidig er altså fritiden begrenset, og jeg ønsker å være kresen. Det er nok ikke utenkelig at jeg popper opp igjen, men da må det være fordi litteraturen jeg promoterer, er noe jeg virkelig brenner for. Når det gjelder Leikvoll, følte jeg nesten at jeg ikke hadde et valg. Bøkene hans gjorde så sterkt inntrykk på meg ? brente seg fast i kropp og sjel ? at jeg rett og slett MÅTTE åpne en pop up-bokhandel, slik at flere kunne oppdage dem.

- Hvordan vil du sammenfatte Leikvolls forfatterskap?

- Dette kunne jeg sagt svært mye om, men helt kort: Det er et helt vanvittig eksistensielt trykk i bøkene, som gjør at du bare må lese videre. Nesten som i en god krim, og med flere spenningselementer, samtidig som dette har veldig lite med krim å gjøre. Samtidig skriver Leikvoll svært poetisk, og det er bare å slå fast: nynorsk er vakrere enn bokmål. Hovedpersonene hans er skrudde, til dels frastøtende, men jeg har ingen problemer med å relatere meg til dem. Han minner om andre, men likner ingen og er unik i norsk samtidslitteratur. Jeg skulle svært gjerne ha møtt ham, men er veldig glad for at jeg fant frem til bøkene hans.

- Noe mer du vil trekke frem? 

- Tror det viktigste jeg har å si akkurat nå kan oppsummeres med disse to ordene: LES LEIKVOLL.

Leikvolls forfatterside hos Samlaget: http://samlaget.no/Forfattarar/L/Jan-Roar-Leikvoll.aspx

 

(Denne saken er også publisert på nettstedet til Den norske Forfatterforening: http://www.forfatterforeningen.no/artikkel/i-leikvolls-litteraere-hule#.VeBcn_btlBc )

Dansen på Stieg Larssons grav

I disse dager lanseres den fjerde romanen i Stieg Larssons Millenium-trilogi. Problemet er bare at Stieg Larsson er død. Han døde i 2004 - og har ikke skrevet et ord i boken. Det er det en helt annen fortfatter som har gjort: David Lagercrantz

Det som ikke dreper oss

"Lisbeth Salander er tilbake", står det på omslaget. Men er hun egentlig det? 

"En blek kopi" skriver VGs bokanmelder Sindre Hovednakk og gir terningkast 3: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/en-blek-kopi/a/23513400/ 

Vi er mange som synes boken er en uverdig dans på Stieg Larssons grav. "Litterær likskjending," sier forfatter Anne Holt. Larssons enke Eva Gabrielsson er rasende på sin avdøde manns vegne. Larssons venner kaller det gravplynding. Allerede i 2013 kalte jeg bokprosjektet en dans på Stieg Larssons grav.

Hvorfor er vi så sinte?

La oss først lytte til dem som forsvarer den nye boken. Forlaget og Larssons far og bror mener at en fjerde bok om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist vil hedre Larssons minne og holde liv i de populære figurene - til glede for leserne. Det er jo ikke nytt at litterære helter får nytt liv - tenk bare på James Bond, Sherlock Holmes og Hardy-guttene.

Er'e så farlig a'? spør noen.

Her er mitt syn:

Stieg Larsson.

 

Stieg Larsson var allerede død da han tok verden med storm. Over 75 000 000 mennesker har gledet seg over Millenium-trilogien: Menn som hater kvinner (2006), Jenta som lekte med ilden (2007) og Luftslottet som sprengtes (2007). Ikke minst ble den tøffe og sårbare Lisbeth Salander - et datageni og en outsider - et ikon for mange. Sammen med forfattere som Henning Mankell og vår egen Jo Nesbø brøytet Stieg Larsson vei for det som internasjonalt kalles nordic noir.

I 2004 - to år før utgivelsen av Menn som hater kvinner - døde Stieg Larsson brått og uventet, bare 50 år gammel.

For noen år siden ba forlaget Nordstedts - med tillatelse fra Stieg Larssons far og bror (som forvalter rettighetene etter Larsson) - forfatteren David Lagercrantz om å skrive den fjerde romanen om Salander og Blomkvist.

David Lagercrantz  

David Lagercrantz. Foto: Caroline Andersson

 

Juridisk har Nordstedts, Larssons etterkommere og Lagercrantz sitt på det tørre. Moralsk og litterært har de det ikke. Et litterært univers tilhører forfatteren.

Harry Hole tilhører Jo Nesbø. Cato Isaksen tilhører Unni Lindell. Konrad Sejer tilhører Karin Fossum. William Wisting tilhører Jørn Lier Horst. Kolbjørn «K2» Kristiansen tilhører Hans Olav Lahlum. Varg Veum tilhører Gunnar Staalesen. Anton Brekke tilhører Jan-Erik Fjell. Wilhelm Thygesen tilhører Jon Michelet. Slik kan jeg fortsette og fortsette. Som forfattere gir vi våre litterære figurer kjøtt og blod.

Selv har jeg brukt mange år og bøker på å skape og forme min romanhelt, den albino arkeologen Bjørn Beltø. Han er min. Hvis jeg faller død om på gaten i morgen, kan ikke Aschehoug og mine etterkommere be en hvilken som helst annen forfatter om å skrive nye bøker om Bjørn og hans arkeologiske gåter. Og hvis Jo Nesbø ramler ned fra en av fjellveggene han elsker å bestige, kan ikke forlaget vårt ringe en annen forfatter og spørre: «Du, kunne du tenke deg å skrive en ny thriller om Harry Hole?»

Det sier seg selv, gjør det ikke?

Men det er akkurat dette Norstedts forlag har gjort - med en juridisk holdbar og moralsk tvilsom tillatelse fra Stieg Larssons far og bror.

Foran seg skyver de andre eksempler fra den kommersielle litteraturhistorien. James Bond. Jason Bourne. Sherlock Holmes. Hardy-guttene. Til dette argumentet har jeg flere innvendinger:

James Bond - fritt vilt? Forfatteren, Ian Flemming, valgte selv å lisensiere bort rettighetene til 007. Her ser vi Pierce Brosnan i rollen. 

 

1) Et ran kan ikke forsvares med at banken tross alt er blitt ranet før. At en forfatter har fått lov av rettighetshaverne til å jobbe videre med en avdød forfatters figurer, gjør det ikke moralsk riktig. I 1936 utga Margaret Mitchell klassikeren Tatt av vinden, som ble belønnet med Pulitzer-prisen året etter. Hun nektet å skrive en oppfølger. Det ga hennes etterkommere, altså rettighetshaverne, blaffen i. I 1991 ga de forfatteren Alexandra Ripley retten til å skrive «oppfølgeren» - i store anførselstegn - Scarlett. Romanen var et makkverk. Anmelderne slaktet den. Hva Margaret Mitchell måtte mene i sitt litterære himmelrike, kan vi bare tenke oss. Noen forfattere har valgt å la andre fortsette deres litterære arv. Det er greit. I andre tilfeller har deres etterlatte tatt dette valget for dem. Det er ikke like greit. 

2) Ian Fleming valgte selv å lisensiere bort James Bond-figuren. Han skapte figuren "James 007 Bond" og solgte konseptet. Han valgte det selv. Han fikk penger for det. Stieg Larsson ble aldri spurt. Tvert imot tror hans enke og venner at han ville ha motsatt seg å la en annen forfatter dikte videre på hans litterære univers. I noen tilfeller - særlig i det superkommersielle sjangermarkedet - har en forfatter gitt sitt forlag og sine etterkommere lov til å videreføre en serie han har skapt. I slike tilfeller er det selvsagt helt i orden. Da har forfatteren - eieren av det litterære universet - gitt sitt godkjentstempel. Personlig synes jeg det er absurd, men det får så være. Poenget er at det må skje i samråd med forfatteren mens han eller hun ennå lever.

Hardy-guttene jager biltyvene av Franklin W. Dixon (Innbundet)

3) Hardy-guttene og tilsvarende serier ble skrevet av "forfatter-fabrikker" der en hovedredaktør satte ut oppdrag til ledige forfattere. Alle signerte med pseudonymet Franklin W. Dixon. Dette er ingen parallell til Stieg Larsson-saken.

4) Arthur Conan Doyle - som skapte Sherlock Holmes - ble født i 1859. Det er klart at opphavsmannens intellektuelle rettigheter svekkes med årene. Vergil har ikke samme rettigheter som André Bjerke (som døde i 1985). I åndsverksloven heter det at en kunstners opphavsrett opphører 70 år etter at han eller hun døde. 

Siden Stieg Larsson og hans samboer gjennom 30 år, Eva Larsson, "bare" var samboere, sto hun ribbet tilbake da Larsson døde. Arv og rettigheter gikk til hans far og bror. Slik er svensk juss. Umoralsk og urettferdig, ja, men slik er jussen.

Men juss og moral er ikke alltid synonymer.

For meg handler dette om en forfatters moralske og intellektuelle rett til å eie sitt litterære univers. Vi vet ikke hva Stieg Larsson tenkte om Salanders fremtid. Nå har David Lagercrantz gitt henne en ny fremtid. Men med hvilken rett? Ikke med Stieg Larssons godkjennelse. Sannsynligvis hadde Larsson helt andre planer for henne. 

Dette handler selvsagt om penger. Forlagene vil påstå at det handler om noe annet. Om respekt for Stieg Larssons minne. Bla bla. Om å glede leserne med nye eventyr i Stieg Larssons ånd. Ja, ja. Du får tro det om du vil. Selv tror jeg det handler om å melke merkevaren "Stieg Larsson" for hva den er verd. Jeg kan formelig høre plingene fra kassaapparatene. For å sukre pillen, doneres deler av overskuddet til den ideelle stiftelsen og magasinet Expo, som Stieg Larsson var med å stifte. Det er selvsagt sympatisk. Men jeg skal love deg at bok-millionene vil strømme inn også i andres lommer enn Expos. Ikke la deg lure! 



Ville det blitt en ny Pippi Langstrømpe-bok hvis jeg i morgen skrev en ny roman om Pippi? Selvsagt ikke. Det ville heller ikke blitt en ny Harry Hole-roman hvis en eller annen forfatter skulle finne på å ta over etter Jo Nesbø og dikte videre på hans litterære univers.

Siden Gyldendal allerede har sikret seg rettighetene til den nye romanen, pønsker de kanskje på lignende muligheter selv? Hva med å be en forfatter videreføre Knut Hamsuns forfatterskap? Ja, hvorfor ikke kombinere Pan med Fifty Shades of Grey? For ikke å snakke om Agnar Mykles verker - kunne Gyldendal kanskje be noen om å skrive nye bøker om Ask Burlefots erotiske eskapader?

Ikke det, nei?

Siden krim tilhører et kommersielt kretsløp, er det visst ikke så farlig. Da slår åpenbart ikke de etiske ryggmargsrefleksene inn. Nei, siden det «bare er krim», er det greit. Samme hva Stieg Larsson måtte mene.

Når jeg dør, så går Bjørn Beltø i graven med meg. Han kan leve videre mellom permene på bøkene som allerede er utgitt. Slik Lisbeth Salander fortjente å gå i graven med sin skaper: Stieg Larsson.

Jeg kan på sett og vis forstå at Stieg Larssons lesere gleder seg over et nytt møte med Lisbeth Salander & Co. Men husk: Det er ikke Stieg Larssons Salander vi møter, men en som låner hennes navn og karaktertrekk. 

Hvis du selv var forfatter, og brukte år på å forme dine hovedpersoner i ditt bilde, kan du kanskje forstå hvorfor vi forfattere blir så oppbrakte over misbruket av Stieg Larsson.

Her kan du lese noen andre vurderinger:

David Lagercrantz (den nye Milennium-forfatteren):
http://www.nrk.no/kultur/bok/_-jeg-har-vaert-besatt-av-lisbeth-salander-1.12518593

Ingvar Ambjørnsen:
http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/08/14/eventyret-om-bolgen-av-gull-2/

Yngve Kvistad (VG-kommentator):
http://www.vg.no/nyheter/meninger/litteratur/gravroeverhistorier/a/23513098/

Stieg Larssons venner:
http://www.aftenposten.no/kultur/Stieg-Larssons-venner---Dette-er-gravplyndring-8120992.html
http://www.dn.se/kultur-noje/kulturdebatt/hanet-mot-var-van-stieg/

Eva Gabrielsson (Stieg Larssons enke):
http://www.aftonbladet.se/nojesbladet/film/article21264422.ab
http://www.vg.no/rampelys/bok/stieg-larssons-samboer-lagercrantz-burde-ha-respekt-for-stieg/a/23512820/

I VGs bok-podcast Pocket 1 kan du høre debatten mellom meg og Gyldedals Cathrine Bakke Bohlin om denne saken:
https://itunes.apple.com/no/podcast/pocket/id993667698?mt=2

Jeg har ikke lest boken. Det er ikke det viktige. For meg handler debatten om helt andre - og viktigere - spørsmål enn om David Lagercrantz har skrevet en god eller dårlig etterligning. 

 Samme hva jeg måtte mene: Denne boken kommer til å ligge på bestselgerlistene i ukevis fremover. 

Velkommen til bloggs!

Hei, folkens. Jeg innbiller meg at dette blir en blogg for spesielt interesserte. Ja, for helt spesielt interesserte. Null mote. Null hair extensions. Null sminke. Her skal det handle om bøker, litteratur, kultur og alt annet som interesserer meg. Og kanskje deg? 

Og hvem jeg er? Tom Egeland heter jeg, 56 år, pappa til tre, morfar til to. Samt kompis med hunden Teddy. 



En kjapp presentasjon: Jeg er forfatter av 16 bøker som er oversatt til 24 språk, bokanmelder i VG, president i Rivertonklubben og styremedlem i Den norske Forfatterforening. I nesten 30 år arbeidet jeg som journalist og redaktør - først fire år i ukebladet Vi Menn, så ti år i Aftenposten, og til slutt redaksjonssjef og nyhetssjef i TV 2 fra 1992 til 2006. Hele tiden skrev jeg bøker ved siden av, og i 2006 tok jeg endelig sjansen på å si opp den faste jobben min. Så de siste ti årene har vært så heldig å kunne jobbe som forfatter på heltid. 

De fleste bøkene mine er spenningsromaner for voksne. Mest kjent er thrillerne om den albino arkeologen Bjørn Beltø. Men jeg har også skrevet for barn ("Piken i speilet") og unge ("Katakombens hemmelighet", "Skatten fra Miklagard" og nå i høst: "Mumiens hemmelighet" og "Den store spøkelsesboka"). 

Én av bøkene mine, "Ulvenatten", er filmatisert (og ble også en tv-serie). Det foreligger planer om å filmatisere flere, men mer om det hvis det blir konkret. 

Jeg har vokst opp på Grorud og bor fortsatt i Oslo. 

Sant å si vet jeg ikke helt hva jeg vil med denne bloggen - det får vi se! Men jeg forestiller meg at jeg med (u)jevne mellomrom vil skrive om ting som jeg synes er viktig. Og da aller helst knyttet til bøker og litteratur - kanskje litt medier og politikk også. Vi får se. Selvsagt vil jeg presentere de nye bøkene mine og drive litt ublu egenreklame! Men jeg håper også å fortelle litt mer om dem - og bakgrunnen for dem - enn det som gjerne fremkommer i kort lanseringsintervjuer.

Du finner meg på et par sosiale medier. Her er forfatterprofilen min på Facebook: https://www.facebook.com/pages/Tom-Egeland/185679154807131 På Twitter er jeg @tomegeland På den forrige bloggen min vil du finne eldre innlegg: http://tomegeland.blogspot.no/   

 Nyttig lenker for skoleelever og andre som skal skrive om meg og bøkene mine: 

http://www.tomegeland.com/no/biography

https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Egeland

https://en.wikipedia.org/wiki/Tom_Egeland

https://snl.no/Tom_Egeland

http://www.aschehoug.no/Forfattere/Vaare-forfattere/Tom_Egeland

Og her er en oversikt over bøkene: http://www.tomegeland.com/no/books

 

Bilder til fri avbenyttelse i medier, skoleoppgaver, blogger osv.:

http://www.tomegeland.com/static/img/bio/bio0.jpg (Foto: Raymond Mosken)

http://www.aschehoug.no/var/ezdemo_site/storage/images/aco_nor/forfattere/vaare-forfattere/tom_egeland/5889-6-nor-NO/Egeland-Tom.jpg (Foto: Raymond Mosken)

http://www.tomegeland.com/static/img/bio/bio2.jpg

http://www.tomegeland.com/static/img/bio/bio1.jpg

 

Velkommen til bloggs! 

 

 

 

 

hits